torsdag 4. oktober 2012

Project Runway og meg -en glitrende bukse/historie







Jeg er superstolt av de nye paljettbuksene. Ja, jeg sa det. Superstolt. Janteloven tilsier at jeg egentlig ikke har lov, men i dette tilfellet velger jeg å kaste den på sjøen og heller hente inn litt good ol' American attitude. Det er nemlig takket være skikkelig amerikansk selvrealiseringsmotivasjon at disse buksene i det hele tatt så dagens lys. "You can
do it! The sky is the limit!" sa jeg til meg selv forrige fredag da jeg hadde bestemt meg for å sy paljettbukser. Og med god grunn: jeg har nemlig aldri sydd en bukse før. Aldri. Fremmaning av indre styrke var derfor avgjørende idet jeg satte igang med mitt eget, private Project Runway hjemme i stua.

Jeg så for meg Heidi Klum og Tim (han mentoren vet du) som ga ukas oppgave "Design the coolest sequin pants ever. You've got 9 hours. Good luck. Auf Wiedersehen." "Yes Heidi, I can do it!" tenkte jeg og kastet meg på 11-trikken til Brugata for å finne det mest glorete stoffet Rainbow Tekstil har å tilby. Jeg ser for meg Heidi Klums superfornøyde ansikt når hun ser de ferdigsydde haute couture-buksene mine på catwalken. Hun og resten av dommerne roser meg i skyene og kårer meg til ukas vinner, uten tvil. Ingen av de andre deltagerne kan måle seg med mine fancy pants! Karl Lagerfeldt er gjestedommer denne gangen, og han myser strengt gjennom solbrillene sine, før han sprekker opp i et bredt smil og ler. "These are the coolest pants I've ever seen," sier han, "I would love to buy this design for Chanel's spring 2013 collection." Og så er buksene mine på Chanel's visninger over hele verden og motemagasiner på både fransk og italiensk trykker dem til sitt bryst. Jeg og Karl sitter sammen på første rad under New York fashion week og ler og koser oss. Buksene får fort navnet The little black sequin pants og blir et must i garderoben til fashionistas i alle verdens land. Jeg flytter til utlandet, med en stor leilighet i New York, mansion i Beverly Hills og en ekstra pent house i Tokyo. Det er viktig å ha flere steder å bo når man er så mye på farten. Innimellom klarer jeg kanskje å presse inn en tur hjem til lille Norge for å besøke familie og få litt kvalitetstid med kjæresten. Her hjemme blir jeg døpt Paljettbuksejenta av tabloidene, og fjortisene hyler fra andre siden av gata og vil instragramme meg. Jeg forteller venner å kjente hvordan jeg setter ekstra pris på de skiftende årstidene her hjemme og hvor deilig det er å være kjendis i Norge hvor jeg kan gå i fred for paparazzier. Cosmopolitan, Elle, Stella og Det Nye kommer sikkert til å stå i kø for å få et intervju med meg når jeg er hjemme, og de vil alle spørre hvordan jeg klarer å beholde den ekte, jordnære personligheten midt oppe i alt dette hysteriet. Og da svarer jeg at jeg har fantastiske venner som har vært der siden før jeg ble berømt, og at de ikke behandler meg noe annerledes enn tidligere. Og så legger jeg til at jeg ble mobbet litt da jeg gikk på ungdomsskolen, så jeg vet virkelig å sette pris på berømmelsen. Det er jo ikke noe jeg tar for gitt sier jeg, og til slutt påpeker jeg at jeg egentlig bare er en helt vanlig jente. Det kommer til å bli helt amazing! tenkte jeg da jeg stod og betalte 350 kroner for halvannen meter paljettstoff hos Rainbow Tekstil denne grå fredagen sent i september. Jeg konkluderte med at det var en liten pris å betale for alt som skulle komme ut av det.


Paljetter med stor P /// THE sequin fabric!


Som i alle episoder av Project Runway så kommer det en spenningstopp ca 3/4 ut i programmet. Det er da det går til helvete. Nesten. Deltagerne har enten ikke nok tid, ikke nok stoff, alt for små kjoler eller alt for store modeller. Og alt dette må fikses på null komma svisj, hvis ikke går alt til helvete på ordentlig. Og så, når ting er sjukt spennende og man tror de ikke rekker å bli ferdig, kommer reklamepausen. Og etter reklamepausen får i egentlig ikke vite noe mer om hvordan det gikk, de bare går rett til avslutningen hvor modellene kommer ut og hvor vi konkluderer med at "jøss, det gikk jo bra likevel".

Dette mønsteret finner vi i flere TV-programmer. Har du for eksempel noensinne sett en epsiode med Extreme Makeover Homeedition hvor de faktisk har god tid på å få opp hele huset før familien kommer hjem fra Disney Land? Eller har du sett en epsiode av Syke Samlere hvor den syke samleren ikke får en nervous breakdown midt i ryddingen? Men de blir jo alltid ferdig med huset til bussen skal moves, og den syke samleren blir jo alltid frisk og får kvittet seg med samlingen. Du tror kanskje at denne oppbygningen bare er et grep produksjonsselskapene gjør for å skape ekstra spenning i episoden. Det er feil. Jeg skal nå bevise at grunnen til at sånne oppbygninger skjer er fordi de faktisk er reelle. Det er faktisk sånn det er i det virkelige liv. Jeg hadde hverken kamerateam eller TVfolk hjemme hos meg på fredag da jeg sydde bukser. Jeg var heller ikke med i et TVprogram (selv om jeg lot som bittelitt). Og likevel så holdt det på å gå til helvete før det likevel gikk bra til slutt. Bare se her:



Jeg hadde sydd verdens største bukse. Den var rett og slett gigantisk. Enorm. Da jeg stilte meg inn i det amerikanske mindsettet den kvelden stilte jeg meg tydeligvis inn mot amerikanske størrelser også.. Men jeg tror faktisk at en over gjennomsnittelig feit amerikaner hadde slitt med å fylle den discobuksa der. 

Der og da så prosjektet mørkt ut. Veldig mørkt. Det var verdens største cliffhanger (bokstavelig talt) før reklamepausen, og jeg tror ingen seere ville trodd at den monsterbuksa der kunne reddes til noe som helst kledelig. Simen på tok seg rollen som mentor Tim og brøt ut fra sofakroken "hva er det du egentlig driver med?! Kan du ikke sy?!" Med ett fikk jeg et glefs av motivasjon tilbake. Ikke søren om jeg skulle ryke ut av denne Project Runway'en nei. Jeg ville nødig skuffe hverken Simen, Tim eller Heidi Klum, og kanskje aller minst; meg selv.

Så da vare det bare å sy inn og sy inn, og når jeg trodde den var liten nok; sy inn enda litt til. Og mens jeg sydde inn og sydde inn så lovet jeg meg selv å huske til neste gang at strech stoff er, ja, stretchy. Da trenger man visst ikke like mye stoff som når man syr ikke-strech-stoff. I tilegg må det jo nevnes at jeg er livredd for å sy ting for lite. Dette kommer av den gangen i niende klasse hvor jeg skulle sy meg skjørt. Jeg la stoffet dobbelt, og målte opp etter Mr. Bean metoden: jeg satte begge hendene i hofta og førte hendene sakte ned mot stoffet slik at de holdt samme avstand som hoftene. Etter å ha markert de to sidene klippet jeg ut stoffet og sydde. Man trenger ikke store kunnskapen om hverken tekstil eller volum for å skjønne at det skjørtet ble litt i knappeste laget. Om jeg bare hadde vært en papirdukke..

Den siste etappen av prosjekt paljettbukse bestod av å sy inn og prøve om hverandre helt til buksene funka. Og etter mye om og men så konkluderte jeg med at den gjorde nettopp det; funka. De funka faktisk ekstremt bra! De funka så fint at jeg flytta inn i dem med en gang, og bodde i dem over helga. Dermed fikk den være med på både fredagsbyen, lørdagsshopping og søndagsturer i helgen som var, og jammen fikk jeg ikke noen komplimenter for dem også. En dame stoppet meg faktisk på gata, spurte hvor jeg hadde kjøpt dem. "De var skikkelig fine!" sa hun. "Åh, tusen takk! Jeg har faktisk laget de selv.." svarte jeg, temmelig happy. "Jøss, du er jo superflink!" brøt hun ut, "Du kunne jo vært med på det derre designerprogrammet på TV!" 


Fancypants - Discopants - Happypants in a very blogfriendly setting




///
Last friday I sewed myself a pair of sequin pants. Yep, I actually made them myself! It's my first pants project and I felt like I was part of Project Runway. I had to picture Heidi Klum and mentor Tim hanging over my shoulder, pep talking me to keep my spirits up. "You can do it!", "You go girl!"


As you probably know, in every episode of PR it usually goes straight to hell with one of the designers just before the last commercial break; they've either got too little time, too little fabric, to big models etc etc. That's not just some technique the TV production companies does to keep you hanging. No, thats just the way real life is. You see, I experienced a situation precisely like that as well. It turnet out I wasn't too familiar with sewing strechy fabrics, and the pants turned out way to big. Actually way to big doesn't even begin to cover it. They were enormous. Gigantic. I gave up, sat down and cried a little bit, but then I remembered that I was part of Project Runway and that Heidi and Tim was expecting my attendance at the catwalk later on. And I sure wasn't gonna go home this week! "I can do it!"
 

As in every episode of PR (after the last commercial break), the outfits usually turn out pretty nice after all. So did my sequin pants. I just had to sew and sew and cut off fabric. A lot of fabric. So despite an hectic evening and a lot of sweating I'm pretty happy with the outcome. And I bet Heidi would have loved them as well.

Auf Wiedersehen!

2 kommentarer:

  1. Veldig kul bukse! Jeg har planer om å sy meg ei bukse jeg og, men lurer litt på hvordan du løste det i livet? Hilsen Belinda:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk Belinda! Jeg sydde strikk i livet. Dvs jeg brettet stoffet dobbelt og sydde en løpegang som jeg så tredde en ca 2,5cm bred strikk gjennom. Lykke til med buksesyingen! Dette fikser du!

      :) Torny

      Slett