lørdag 12. januar 2013

Slik ser arbeidsfritak ut





For noen måneder siden fikk jeg sparken. Eller, for å være mer korrekt så ble jeg sagt opp. Det ble forsåvidt alle de andre i firmaet også ettersom hele byrået nå skulle legges ned. Men jeg liker å si at vi fikk sparken. Det høres mye mer dramatisk ut. Og så er det heller ikke til å stikke under en stol at det faktisk er litt dramatisk å få sparken: plutselig rives 
alle bærebjelker ned og du aner ikke hva som skjer om tre måneder. Men noe av det kjipeste er faktisk å måtte være på jobb i de tre månedene oppsigelsestiden varer. For det bobler ikke akkurat over av motivasjon hos et byrå som skal legges ned. En fyr som jobber i et annet byrå på huset (som ikke skulle legges ned) nevnte i forbindelse med masseoppsigelsen at "En oppsigelsestid trenger ikke være tung! Veldig mange finner nemlig mer motivasjon enn de noen gang har hatt til å stå på skikkelig før det er over!" Han kan umulig ha fått sparken noen gang.

Disse tre månedene kunne derfor blitt ekstremt demotiverende; det er rett og slett ingen livsglede i å jobbe for et firma som allerede har fått dødsdommen. Det er litt som på Greys Anatomy, når de innser at en operasjon ikke fungerte slik de trodde den ville og at håpet er ute. Grey er likevel helt sikker på at hun kan kurerere pasienten, men på et eller annet tidspunkt sier Chief Webber at pasienten ikke kan reddes. At hun må gi opp."We can't save everyone, we just can't." Og så begynner Brandi Carlile å synge The Story i bakgrunnen, og Grey titter sørgmodig gjennom vinduet til rommet der pasienten ligger, og hun vet at hun nå må knuse pasientens håp om et langt, friskt liv.

Grey puster dypt og går inn til pasienten som titter opp med øyene fylt av håp, men med en gang vi ser Grey's sørgmodige ansikt skjønner både vi og pasienten hva hun skal si lenge før hun sier det. "I'm sorry," sier Grey "We did everything we could in the O.R., but your body doesn't respond like we hoped. There's nothing more we can do." Pasienten ser bedende på Grey og spør hvor lang tid som er igjen. "Three months," svarer Grey, og både vi og pasienten bryter ut i tårer akkurat samtidig som Brandi drar på i andre verset og synger "I climbed across the mountain top, swam all accross the ocean blues!" og så blir Brandi bakgrunnsmusikk for en collage av andre nedbrutte leger på sykehuset, på benken utenfor og på Joe's bar, etterfulgt av Seattle Space Needle by night og fade to black - reklamepause. Sånn føles altså de tre månedene etter en oppsigelse. Nesten.

Triste bekjeder får likevel ofte en finere vending når de har modnet litt. I tunge situasjoner finner man etterhvert ut at det går ann å se litt mer positivt på det; at man må sette pris på de mulighetene man har, uansett om man er syk eller om man har mistet jobben. I mitt tilfelle ble ikke alt så svartmalt som du skulle tro selv om det så veldig mørkt ut i starten. Det tok nemlig ikke så lang tid før jeg sikret meg ny jobb fra januar 2013, og da var jo plutselig verden et fint sted igjen. Men så var det jo disse tre demotiverende månedene med oppsigelsestid da. De svartmalte fortsatt verdensbildet mitt, helt til jeg en dag ble kjent med forfriskende nye sider av arbeidsmiljøloven.

Nå skal jeg nemlig lære deg et ord du må kunne hvis du selv opplever å blir sparket/sagt opp en gang; arbeidsfritak. Det vakreste ordet i hele verden. Arbeidsfritak. Smak litt på det. Det er satt sammen av "arbeid" og "fritak", og kan kanskje høres ut som en stor selvmotsigelse, men i fine Norge er det ikke det. Som du kanskje har fortsått betyr det at du har fritak fra arbeidet; du trenger ikke jobbe, men du får lønn likevel. I en vanskelig oppsigelsestid er arbeidsfritak er det vakreste ordet i verden, og jeg hadde det i hele november og desember.

Og plutselig hadde jeg veldig mye fritid. Rettelse; plutselig hadde jeg bare fritid, og den måtte brukes til noe fornuftig. Så jeg tok en grundig titt rundt i leiligheten og så etter hva som var fornuftig å bruke dyrbar arbeidsfritakfritid på. Simen hadde nylig nevnt at det ville vært fint med en hylle over sofaen som så ut som om den lå oppå sofakanten bak, for det hadde han sett på Pinterest. Og jeg konkluderte da med at å bygge en hylle over sofaen som så ut som om den lå oppå sofaen -det var fornuftig.

Dagen etter hadde jeg (såklart) fri, så da satte jeg meg på 13-trikken til Storo og HC Thauglands Trælastforetning. Etter en halvtimes romstering på trælastforetningen satt jeg igjen på trikken, denne gang i motsatt retning og med en to-og-en-halv-meter lang planke vinklet på tvers fra gulv til tak over hele trikkevogna, slik at ingen andre passasjerer kunne komme seg inn i den bakerste vogna uten å enten klatre over eller bøye seg under planken min. Jeg, som aldri har tatt kollektivt utenom rushtiden før, skjønte likevel fort at dette ikke skapte store problemer; det er jo ingen (andre) som kjører trikk kl 11 på formiddagen uansett.

Jeg har ikke tatt på meg så mange snekkerprosjekter før, men ettersom jeg er datter av min far har jeg vel plukket opp et og annet under oppveksten. (Pappa er av typen som setter sammen et helt IKEAkjøkken på en halvtime uten bruksanvisning og som sager et nattbord i to, henger det opp ned på veggen og kaller det en hylle.) Så en datter av en handyman har i ung alder blitt påprakket både verktøykasse og vater til å ha i heimen, selv om det ikke benyttes så ofte. Sistnevnte, vateret, er noe jeg sjelden bruker uansett fordi jeg mener jeg er født med utenomjordiske øyemål. Men når hylla er 2,5 meter lang er det innafor å bruke vater. Jeg brukte hammerborr for første gang og, noe jeg egentlig hater når alle naboene bruker det for det bråker så sjukt. "Men alle naboene er jo på jobb nå," tenkte jeg, og borret de 15 dype, høylytte hullene jeg trengte og festet hylla til veggen. 




Resten av dagen satt jeg i stolen på motsatt side av stua, sånn at jeg kunne nyte synet av den nye hylla. Jeg konkluderte med at jeg var ganske happy med å faktisk ha rodd hele prosjektet i land på bare én dag. Vanligvis bruker jeg langt flere dager på et prosjekt; bare det å få handlet inn tingene jeg trenger må alltid utsettes fordi butikker stenger før jobbdagen er ferdig osv osv. Så nå satt jeg der i stolen og drømte om alle de fine prosjektene jeg skulle fikse i løpet av disse to månedene jeg hadde fri, for om jeg hadde lagd denne på bare én dag -tenk hvor mye fint jeg kunne lage i løpet av to måneder da!? Planen var klar; jeg skulle stå opp tidlig, få masse ut av tiden og lage noe fett hver eneste dag!

Fiks ferdig sofahylle!


Nå sitter jeg her 2,5 måned senere i den samme stolen og ser på den samme hylla. Den er fin den, men den er vel også en av de få tingene jeg fikk laget i løpet av tiden jeg hadde fri. Mine storslåtte planer om storproduksjon i heimen gikk i vasken. Og det er kanskje ikke så rart heller. Hvor fristende er det egentlig å stå opp grytidlig når du for en gangs skyld kan nyte å sove lenge hver dag. Hvor deilig er det ikke å ikke gjøre noe som helst når man til vanlig jobber lange dager og gjør alt for mye. Når man først har fått arbeidsfritak fra jobben, så burde man ikke pålegge meg selv arbeidstvang. Så i november tok jeg heller en Julia Roberts; jeg stakk til Brasil i noen uker for å spise, leve og elske. Og da jeg hadde spist og lagt på meg mange nok kilo var jeg igjen rustet for norsk kulde og hverdager.


Den berømte hverdagen startet igjen 2. januar med ny jobb i reklamebyrået McCann Oslo, og selv om fri har vært fint så er det supert å være tilbake i ny jobb nå. Så får heller alle sideprosjekter og hobbypåfunn ligge litt på halv tolv til jeg faktisk har tid. Simen derimot er ikke helt enig; han syns det var så flott da jeg hadde fri og kunne fikse ting han ønsket seg på dagen. "Vi trenger noen nye hyller i skapet i gangen," sa han her om dagen, "kanke du få sparken igjen snart a?"


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar